Arbetarhistoria

Innehåll

Ledare

03  Målet er åt ta tilbake Utøya

04 Gabriel Kuhn: Gustav Landauers återkomst

Sommarminnen

09 Arbetarhistorias redaktion: Att resa på sommarläger med arbetarrörelsens ungdom

16 Monica Andersson:”För en ung SSU:are var det en berusande känsla (trots ett alldeles alkoholfritt läger) att få tillfälle att prata med de som verkligen fattade besluten”

19 Anders Gustavsson: ”Sol, bad och god vård åt stenöknens barn.” Internationella arbetarhjälpens barnkolonier i Sverige 1928-36

27 Lars Wäremark: Snickra på din värdighet. Om folkhemmets sommarstugor

Nyheter från ARAB

33 Ulf Jönsson: ARAB:s verksamhet 2011: med inriktning på flytten

38 Bildkällor: Arbetarhistoria nr 142

Recensioner

39 Ulf Jönsson: Sverige och Nazityskland – ett moraliskt dilemma? Klas Åmark, Att bo granne med ondskan: Sveriges förhållanden till nazismen, Nazityskland och Förintelsen

42 Boktips

Dokumentet

48 Lars Gogman: Rödgrönt samarbete med förhinder

Ledare

Målet er åt ta tilbake Utøya

Sommeren 2011 ble Norge rammet av terror. Brått, brutalt og uforvarende ble både regjeringskvartalet og Utøya angrepet. Det som overrasket aller mest var et av målene for handlingen. Ingen hadde sett for seg at en sommerleir for politisk engasjert ungdom skulle være et terrormål. Da ungdommene på Utøya ble kjent med at en bombe hadde gått av i Oslo sentrum, samlet de seg til et informasjonsmøte. Hendelsen vakte uro, men de fleste var likevel enige om én ting: På Utøya ville de være i sikkerhet. Utøya var et trygt sted. Tragisk nok var det en feilvurdering. Den ekstreme drapsmannen hadde sett seg ut barn og unge – fremtidens ledere av Arbeiderpartiet – som et mål for sine politisk begrunnede voldshandlinger.

Utøya i Tyrifjorden ble gitt i gave til Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) i 1950. Øya skulle komme til å bli et viktig samlingspunkt for ungdomsorganisasjonen. Den ble et politisk verksted og et sted for hygge og samvær for politisk engasjert arbeiderungdom. AUF benyttet Utøya til politisk kursvirksomhet og til de årvisse og populære sommerleirene. Fra 1950-årene ble sommerleiren i juli en sentral begivenhet som gjerne samlet 300–400 deltakere. Mange arbeiderpartipolitikere fikk en del av sin politiske skolering på Utøya, og mange av dem har gode minner fra sommerleirene; her møtte de nye venner og kanskje til og med en kjæreste hvis de var heldige.

I 2012 er alt annerledes. I år blir det ingen sommerleir for AUF. På den tiden av året hvor sommerleiren normalt skulle vært under planlegging, har unge AUF’ere oppmerksomheten rettet mot Oslo Tinghus. Der pågår rettssaken mot terroristen som den 22. juli i fjor tok livet av 77 mennesker. På Utøya døde 69 mennesker. I tillegg ble 66 skadet. Hele 32 av de drepte AUF’erne var under 18 år, og to av dem var bare 14 år. Noen av de ungdommene som overlevde må nå forberede seg på å være vitner i retten.

En av de første reaksjonene til AUF-leder Eskil Pedersen og andre sentrale AUF’ere var at de skulle ta Utøya tilbake. AUFs egen øy skulle ikke bli ødelagt av en drapsmanns uforståelige og brutale handlinger. Øya skulle fortsatt være arena for sommerleirer med politisk innhold i solidaritetens tegn. Ungdommene var fast bestemt på at deres politiske engasjement ikke skulle knekkes av en ekstremist og en terrorist.

Et knapt år etter terroraksjonen er det ennå ikke avklart hva som skal skje med Utøya og med AUFs tradisjonelle sommerleirer. AUF har opprettet ”22. juli-fondet til gjenreising av Utøya”, og både organisasjoner og privatpersoner har donert betydelige midler. Målsettingen er fortsatt å ta øya tilbake. Men hva kan legges i det? Er det overhodet mulig for AUF å gjøre fremtidige sommerleirer på Utøya til en positiv opplevelse for politisk engasjert ungdom – slik det en gang var? Vil minnene om det forferdelige massemordet og frykten for at noe liknende kan skje på nytt prege deltakerne i for stor grad?

22. juli-fondet skal benyttes til å gjenreise bygninger og til å gi leirstedet en nødvendig oppgradering. Men ungdommene i AUF er selv smertelig klar over at de fysiske skadene på bygninger og inventar utgjør det minste problemet. De følelsesmessige påkjenningene knyttet til fjorårets hendelser og hensynene til ofrene og deres pårørende representerer helt andre utfordringer. Det skal bygges et eller flere minnesmerker; ofrene for terrorhandlingen skal hedres på en verdig måte. Utover dette har AUF bestemt seg for å bruke god tid til å tenke gjennom og planlegge Utøyas gjenreisning og framtidige bruk.

Men ungdommenes ambisjoner er klare: ”Målet er å ta tilbake Utøya som et sted der ungdom kan drive politisk diskusjon og debattere nye ideer, og en plass for engasjement og glede. Derfor vil vi gjøre Utøya bedre og finere enn før 22. juli. Øya skal igjen bli et sted der gode minner skapes,” heter det på AUFs nettsider. Sosialistisk Ungdom arrangerer sommerleir i år. Det gjør også Rød Ungdom. Slik sendes det et viktig signal om at en voldsmann ikke kan stoppe det sosialistiske ungdomsarbeidet i Norge. Vi håper at også AUF om ikke så lenge igjen kan møtes til sommerleir på Utøya.

For Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo,

Tor Are Johansen/Ole Martin Rønning

Bildspelet är från SSU:s valläger 3-10 juli 1976.
Bilder och musik hämtade ur SSU:s arkiv, Arbetarrörelsens arkiv och bibliotek.
Publicerade med tillstånd av Sveriges Socialdemokratiska Ungdomsförbund.